Kvotemelding for norske styrer

Ikke for kvotering, men mangfold

Det nye regelverket har ikke bare fått støtte. Bekymring for at kvotering kan føre til at mindre kvalifiserte kvinner får innpass i norske styrer har også preget debatten.

Det forteller Janita Arhaug. Hun er daglig leder i Sør-Norges Fiskarlag en av tre deler av den landsdekkende interesseorganisasjonen Fiskarlaget.

Vi møter også henne denne vindfulle ettermiddagen i Ålesund.

- I utgangspunktet er jeg ikke for kvotering, men det er helt nødvendig for å sikre balansen i styrer, påpeker hun.

Hun mener at et generelt bredere mangfold vil gi kvaliteten i bedriftenes beslutninger et løft.

- Et større mangfold - ikke bare kjønn, men også alderssammensetning og ulike bakgrunner - vil være viktig for å få velfungerende styrer.  

Utfordringen, ifølge Arhaug, er å rekruttere og beholde kvinner i fiskerinæringen.

- Det er rett og slett for få damer i næringen i dag, forteller hun.  

Vær mann – eller gå i land?

Kvinner har samme muligheter for å velge fiskerinæringen som menn i dag. En kan velge seg til yrket gjennom videregående opplæring, som lærling og som ufaglært.

Årsaken til den lave kvinneandelen er Arhaug og Roaldsnes dermed enige om. Det handler ikke om muligheter eller krevende og farlige arbeidsforhold, men om tradisjoner og fastlåste kjønnsrollemønstre.

De får støtte fra fisker Amalie Holm, som er den tredje vi møter på meierikaia denne marsdagen.

- Alle kan dra på sjøen, jenter óg. Det er plass til alle, og det må det opplyses mer om, sier hun engasjert.

Holm er fisker om bord på tråleren Molnes eid av rederiet Nordic Wildfish. Når hun er på land, bruker hun deler av tiden sin som styremedlem i både Ålesund og Sula Fiskarlag, og i fiskesalgslaget Surofi. Hun går langt i å si at de krevende arbeidsforholdene faktisk oppleves som en ekstra motivasjonsfaktor.

- Du jobber i kulde og regn, og tar ikke sykedager. Man klarer mye mer enn man kanskje tror, og det tror jeg mange synes er motiverende, forteller hun.

Selv om det fysiske arbeidet ikke utgjør noen utfordring, betyr det at det ikke finnes fysiske barrierer for kvinner om bord? Svaret, er nok dessverre nei.

Kvinner har en åpenbar fysisk ulempe for et liv på havet. De vil – ifølge landsgjennomsnittet – føde 1,4 barn i løpet av livet. På enkelte havgående fartøy er en gjerne borte fra familien opptil seks uker i gangen.

Janita Arhaug har selv arbeidet som fisker i mange år, og sier at hun har forståelse for de som velger å gå i land. Hun forteller at politikken ikke legger godt nok til rette for å kombinere et liv til sjøs med familieliv. Mye avhenger dog også av egne ønsker og prioriteringer.

- Selv om vi ønsker flere kvinner inn i fiskerinæringen og om bord i fiskebåtene, skal vi jo ikke tvinge dem for enhver pris til å være om bord. Hvis du får barn, så er det jo helt naturlig at du vil være hjemme med barna dine, uavhengig av kjønn, forteller hun.

Også Roaldsnes påpeker at det å kombinere lange turer med familieliv kan være krevende. Han understreker at dette gjelder begge kjønn, men at også dette, på lik linje med fiskeryrket generelt, fremdeles er preget av gamle kjønnsrollemønstre.

- En kan ha en hjemmeværende far i stedet for en hjemmeværende mor, eller en far som tar ansvaret hjemme når mor er vekke. Da har man reell likestilling. Men, det er helt klart en barriere som må overvinnes, forteller han.

Dette støttes også av forskningen. Senter for likestillingsforskning (CORE) har gjort undersøkelser i flere arbeidsgrupper, og funnet at selv med like stillinger tar kvinner mer ansvar for barn og hjem enn menn. Det å være borte fra familien i lengre perioder, kan derfor oppleves som en større barriere for kvinner enn for menn.

Betyr dette at hele fiskerinæringen må avskrives for de som ikke ønsker et langt liv til sjøs?

Et hav av muligheter

- Mange har et for snevert bilde av hva fiskerinæringen faktisk er, mener Arhaug.

Hun peker på at næringen er alt for dårlig til å vise bredden av karrieremuligheter, også på land. Her får hun støtte fra Roaldsnes.

- En må kunne tenke seg et karriereløp hvor man starter på sjøen og går over i andre roller senere. Det har menn gjort i alle år, forteller han.

Det å holde på kompetansen, og sikre at fiskere velger en videre karrierevei på land, kan være én av flere løsninger for å sikre bredere rekruttering av kvinner. Likevel vil det være barrierer knyttet til omskolering og ulike kompetansebehov for ulike yrker.

Nordmenn bytter i dag jobb hvert tredje til femte år, ifølge Randstad Employer Brand Research. Med andre ord er det svært enkelt å forflytte seg fra sjø til land, men også lett å gå fra fiskeri til andre næringer.

Kraftig vekker

Hvorvidt fiskeri greier å fremstå attraktivt i konkurranse med andre næringer, kan diskuteres.

Både Roaldsnes og Arhaug erkjenner at det finnes andre årsaker til at kvinner kanskje velger bort fiskeriyrket. En av disse kan sies å være relativt dårlig «employer branding» på tvers av næringen, med stygge saker knyttet til seksuell trakassering og diskriminering de siste årene.

- Det var innmari vondt å høre og lese om alle disse stygge sakene i fjor og forfjor. Det var rett og slett forstemmende, forteller Roaldsnes alvorlig.  

Han sikter til rundene som sjømatnæringen, og fiskerinæringen spesielt, har måttet håndtere, i forbindelse med flere trakasseringsaker. I sakene som har kommet frem har kvinner – alt fra skippere til fiskeriinspektører – delt historier om seksuell trakassering og sjikane på jobb.

Temaet fikk stor oppmerksomhet også lokalt, etter at Tale Maria K. Engvik, kjent som «Helsesista» holdt et alvorlig innlegg om temaet på Ombordfrystkonferansen, tidligere i år.

- Jeg tror det var en kraftig vekker for sjømatnæringen, og sånn sett var det på tide at det kom. Jeg er fornøyd med at det er blitt brakt opp i dagen, og med at både organisasjonene og bedriftene har grepet fatt i dette her, forteller Roaldsnes.

Her får han støtte fra Arhaug.

- Både trakassering og diskriminering i fiskerinæringen er helt uakseptabelt. Dette er noe vi jobber med å sette fokus på i organisasjonene og på rederikontorene nå, forteller hun.

- Det er veldig viktig at de som opplever det sier ifra, og at kollegaene er med og støtter opp under de som opplever dette, understreker hun.

Hun legger til at trakassering kan ha mange former, og at det er langt fra bare fiskerinæringen som har hatt utfordringer med dette.

Et fantastisk yrke og næring

Tross at trakassering er en godt kjent utfordring i flere bransjer, uttrykker Arhaug bekymring for at alle sakene som har kommet frem kan være medvirkende til å skremme kvinner bort fra yrket.

- Alle medieoppslagene som handler om trakassering eller andre negative ting om fiskerinæringen, er med å ta vekk oppmerksomheten for det fantastiske yrket som fiskerinæringen kan gi til både jenter og gutter. Det er store muligheter både på sjø og land, som vi må vise frem, sier hun.

Hun får støtte fra Holm, som mener at de positive sidene med fiskeriet ikke blir fremhevet godt nok. Hun trekker frem både samhold, og det å bidra til noe større, som vesentlige motivasjonsfaktorer.

- Det er ingenting som er bedre enn å få inn et godt hal sammen med gjengen, og vite at en har greid det sammen. Vi har et godt samhold om bord, og det er alltid god stemning, uavhengig av kjønn – sånn det skal være, forteller hun.

Hun mener også at det er for mye fokus på «kvinner om bord». Fokuset, sier hun, burde være på det du får oppleve, og det du kan bidra til å skape – uavhengig av kjønn. Igjen trekker hun frem opplevelsene en får gjennom arbeidet som motiverende.

- Det å få inn et godt hal og vite at dette skal bli et produkt med fantastisk kvalitet som vi leverer til hele verden. Det å kunne gå ut i butikken å se det selv, og kunne kjøpe det – og vite at dette har du vært med på – det er det beste med jobben min, avslutter hun.